Farvel silikon, farvel
Nå er det over, sier mild stemme til meg. En sykepleier ser vennlig på meg.
Jeg blir løftet over i sengen fra operasjonsbordet og trillet inn på post-operativ. Og så får jeg en kopp kaffe med melk og et rundstykke med ost, tomat og agurk. Så godt den kaffen smaker og rundstykket er himmelsk. Har fastet siden dagen før. Er sulten, tross litt omtumla.
Beslutningen har modnes over tid, flere år. Etter at jeg hjem fra Master-studiet i Firenze og ble singel; så fikk jeg livet igjen i gave. Jeg skulle skape den Gunn-Helen jeg aller mest ønsket å være. Og leve som.
Jeg har drøftet det med nære venninner og sønner med kjærester. Og med lege.
Beslutningen er min - og blir min siden jeg ikke har hatt noen fysiske problemer. Jeg snakker om silikon brystimplantater - som har vært en del av både kroppen og sjelen min i 13 år.
Jeg som jobber med bærekraft og miljø, har økofilosofi som ideologi, lever et holistisk asketisk og enkelt liv; i dette livet er silikon et fremmed-element.
Ingen har noen gang kommentert at mine pupper har vært store - eller virket kunstige. Men avgjørelsen ligger ikke der, men at jeg ikke er den samme som jeg var da jeg satte dem inn. Men, jeg skal være ærlig å si at jeg i nakenhet med en mann - har jeg selv synes de er “for store”. Nå vil jeg kle meg av - og det er bare meg - helt ren - innenfor klærne.
Siste rest av mitt forrige liv forsvinner nå, har jeg spøkefullt sagt, med en snev av alvor.
Jeg er transformert til en annen Gunn—Helen; andre verdier i livet, en jobb jeg mener er verdig å bruke tiden på - er med på i småskala å ta vare på planeten vår. Også er jobben som rådgiver i f t rus en jobb jeg brenner for.
Nære tette venner. Harmoni i familien. Jeg er ikke lengre hun som levde i luksus med en stor sorg i hjertet. Og kunstige pupper.
Hun er fortid. Jeg derimot må avstemme kroppen med den sjelen jeg har.
Jeg gleder meg til å vise meg flatbrystet - synes det er vakkert, når jeg titter i smug på de unge kvinnene på yin yoga eller når jeg er sammen med kvinner som stolt viser frem den kroppen som er helt ren - så har jeg fått små dråper til å ta dette valget.
Under narkosen drømte jeg en stor sterk drøm. Jeg stod på toppen av et høyt fjell, det var mørkt og bratt for å komme opp dit, på siden var det grønn vegetasjon, frodige busker. I dalbunnen stod han som vekket lidenskapen i meg - på Grains Cafe en tidlig lørdag formiddag. Han er blid, ser opp mot meg på fjellet - og så snur han seg mot meg; jeg som ser meg selv uten i fra. Han er der, nede i dalføret - men på fjelltoppen står jeg helt alene.
Blikket mitt går opp til meg der opp igjen. Jeg står stødig, rakrygget - og sterk. Håret er løst og det beveger seg i vinden. Og jeg ser fremover - innover mot horisonten - universet - og ser meg ikke tilbake. Eller ned i dalføret. Der har jeg vært. Nå vandrer jeg videre. Igjen.
Nå er du der Gunn-Helen - den du fra nå skal være; både i kroppen og sjelen.
Og mest jeg ligger på post-operativt tikker det inn message både fra Dan og Leo; hvordan har du det mamma ?
Magisk, taster jeg tilbake. Nå er jeg hel. Slik jeg skal være.
““How can I begin anything new with all of yesterday in me?”
”
I drømmen under narkosen stod jeg høyt oppe på en fjelltopp - og så fremover og utover. Fremtid. (Foto; Werner Anderson)